Espen Reboli Bjerke har mange talenter han tviler på. Det er en viktig drivkraft.

TEKST: LINE NOER BORREVIK / FOTO: HANNE NYGAARD

Det er langt fra Gjøvik til teaterhøyskolen. Den eneste opptråkkede stien går faktisk via Trondheim, og det tar flere år å komme dit. Espen Reboli Bjerkes erfaring slår beina under Prøysens påstand; i teaterfaget er det få om noen som har et syskenbån på Gjøvik.

– Jeg er den eneste i teaterhøyskolens 60-årige historie som kommer fra Gjøvik. Det er merkelig og litt trist. Vi som er fra Gjøvik er veldig gode til å gjøre Prøysen, smiler han.

I høst møter vi ham som selveste Peer Gynt. På bar.

En kløe

Drømmen om de skrå bredder oppsto da han ble overtalt til å ta en rolle i Gjøvik amatørteaters oppsetning av Kjære landsmenn, av Ole Paus. Men en ting er å drømme, en annen er å tørre. Så han gikk og klødde seg der basillen beit, mens han gjennomførte årsstudier i psykologi og antropologi ved NTNU i Trondheim.

– Jeg dro til Oslo, for å avtjene verneplikten som sivilarbeider og ta mellomfag i antropologi, og ble etter hvert med i et amatørteater-ensemble. Der var det flere som hadde planer om å søke høyskolen, og drømmen kom litt nærmere. Jeg søkte, var ekstremt godt forberedt, men likevel uten noen som helst strategi. Så kom jeg inn. På første forsøk.

Espen ler. Det gjør han ofte. Men han har også besøkt et stummende, lammende mørke, der ingen latter når fram.

– Jeg er jo en Peer Gynt. Litt flyktig. Mer som en potteplante enn et tre, og som Peer finner jeg meg til rette i de fleste miljøer. Jeg har ikke Peers gigantomani, jeg skal på ingen måte bli keiser, men jeg skal gjøre en skikkelig jobb, alltid.

I brønnen

Da familieprosjektet hans havarerte skjønte han hvor viktig det er for ham å lykkes med jobben. Og her feilet han. Big time.

– Jeg gikk til bunns, i en brønn. Jeg fikk angst og depresjon, klarte ikke å stå på scenen, klarte ikke å jobbe.

Han dro til Barcelona. I brønnen. Der ble han servert av Romero fra Chile på den samme restauranten hver kveld.

– Det var en gammel, ærverdig restaurant, med hvite duker og pent antrekk. Romero så meg, og fikk meg til å innse at jeg måtte opp og ut av den brønnen.

Så traff han Elin Melberg, billedkunstner fra Stavanger. Hun hjalp ham å klatre.

– Jeg er heldig som traff henne, og at jeg hadde denne erfaringen. Vi er dønn ærlige overfor hverandre. Det handler om å akseptere den man er og kjenne sine begrensninger, heller enn å streve for å bli noe man ikke er. Klarer man å komme dit blir man ikke bitter. Det er mange bitre i mitt yrke, over roller de ikke fikk, muligheter som gikk til noen andre, opplevelser av å bli forbigått. Bitterhet er destruktivt.

Historien i hovedrollen

Han tror tøff konkurranse mellom skuespillerne på de store scenene i hovedstaden må ta skylden. Der er albuene spisse og man jobber hardt for å promotere seg selv. Selvpromotering er ikke et av Espens talenter. Derfor har Rogaland teater gjort ham til en bedre skuespiller. Intet mindre.

– Her er det historien i stykket som spiller hovedrollen, og alle rollene er like viktige for at historien skal bli godt og riktig fortalt.

Han elsker å jobbe på scenen, og selv om Peer Gynt aldri har vært Drømmerollen, er den det nå. Særlig fordi han for en gangs skyld har tid til å gjøre litt grundig research.

– Jeg vil bli ordentlig kjent med Peer, med mennesket Peer. Jeg har hentet fram gammel faglitteratur fra psykologistudiet og har fått med meg en psykolog som støttehjul. Jeg gransker sjelen til Peer Gynt. Det er vår oppgave som ensemble å gjøre stykket relevant. Vi skal vise hva det er karakterene står i, hva der er Peer og Solveig sliter med som gir mening i vår tid.

«Jeg gransker sjelen til Peer Gynt.»

«Nå dør jeg!»

Han omfavner rollene han får, små eller store, i trygg forvissning om at alle er like viktige. Alle rollefigurer har noe ved seg, og han nyter å utvikle dette i et trygt samarbeid med de andre skuespillerne i ensemblet.

– Nei, jeg har ingen rolle bak meg jeg ikke har likt, men en gang har jeg vært skikkelig redd. Sånn «nå dør jeg»-redd!

Litt bakteppe: Espen har vært med i flere Jo Strømgren-produksjoner, den særegne koreografen og regissøren med en nokså uortodoks tilnærming til scenekunsten. Espen har dans blant sine talenter, og han snakker helt flytende tullerussisk.

– Jo tok ofte utgangspunkt i våre begrensninger, ler han, og legger til:

– Når teksten er absurd og uforståelig henger så mye mer på bevegelser og det visuelle i scenene. Jeg tenker at ofte i teatret henger litt for mye på teksten.

Produksjonen dro på turné, østover. I Vilnius spilte de på tullerussisk til vill jubel, inkludert scenen der Espen sang en nasjonalromantisk, høytidelig sang på ekte russisk, med sin nokså malmfulle røst. I Vilnius mente man at den sangen nok ikke ville bli særlig godt mottatt på neste stopp i turnéen – russiske Kalingrad.

– Skulle vi sensurere oss selv? Nei, vi bestemte oss for å kjøre på, i en sal fullsatt med russere. Jeg har vanligvis ikke vibrato, men det hadde jeg da, og jeg lurte virkelig på om det er nå jeg dør. Etter to strofer brøt jubelen løs. Jeg døde ikke.

Han ler igjen.

De to sønnene er på vei inn i voksenlivet. Eldstemann studerer i Bergen, broren er ennå skolegutt i Oslo. Det er viktig for Espen at de kommer godt ut i livet.

– Han i Oslo har gullkort på SAS. Da jeg flyttet til Stavanger måtte det bli en del pendling. Men jeg er også ofte i Oslo, vi har leilighet der.  

Stemmen i boka

Hobbier har han ikke tid til. Det er ingen hemmelighet at skuespillere på institusjonsteatrene er usedvanlig dårlig betalt, og Espen sper på med å lese inn lydbøker når han har fri. Stemmen er et av mange talenter.

– Det ligger an til at kunstig intelligens tar over denne ekstrajobben, og det bekymrer selvsagt litt. På en annen side tror jeg at KI og alle andre automatiseringer er en del av årsaken til den voldsomme publikumstilstrømningen vi ser nå. Folk vil se ekte mennesker og dele opplevelsen med ekte mennesker. Det er noe lyst og fint med det.

Espen mener han har vokst fra sin drømmerolle, som Biff i En handelsreisendes død. Nå drømmer han om Shakespears Richard III.

– En ond bitter mann, med mange skavanker og mye å være bitter for. Hvis muligheten byr seg finner jeg helt sikkert noe gøy med ham, ler Espen Reboli Bjerke.