Det er et forbehold i tittelen: Hvis byen lyser. Hva får den til å lyse? Og hvem er de som får den til å lyse? Mattis Herman Nyquist og Fredrik Høyer gir oss et poetisk portrett av byen i jubileumsåret.

TEKST: LINE NOER BORREVIK / FOTO: HANNE NYGAARD

Hva er en by? Hva er et sted? Hva er et felleskap? Hva skyldes det at byen lyser, hvis det nå er det den gjør?

Disse spørsmålene har Mattis Herman Nyquist og Fredrik Høyer balet med en stund, og gjør det helt til teppet går opp.

Hva er Stavanger?

Vi kan jo tenke litt på det selv. Hva er det med Stavanger som gjør Stavanger til Stavanger? Hillevågsloktå? Pylsa med alt å regesalat? Sardiner? Sild? Bare en and i Breivann? Johanna å Broremann i Pedersgadå? Gunnar Roaldkvam sine dikt om Han far å di og om Toffa? Et halvt horn med smelta ost og piffi? Svein Tang Wa? Stavangerensemblet? Fjåge i Vågen? Gladmaten? Oljå? Sverd i fjell? Alexander Kielland? Kielland-ulykken? Dampveivalsen på Kvelvene? Kommunale budsjettoverskridelser? Asfaltselgerne? Gamle Stavanger? Bussveien?

Mattis Herman Nyquist, som også er regissør, mener det er menneskene som er byen, og det er menneskene som får den til å lyse.

– Forestillingen Hvis byen lyser er primært basert på veldig mange, veldig lange intervjuer med folk av alle aldre, kjønn, etnisiteter og samfunnslag. Hvert intervju er på minst to timer og vi har mer enn femti av dem, forteller han.

Torbjørn Eriksen og seks andre skuespillere skal sammen tegne et bilde av byen.

100 timer på kafé

Dramatiker-duoen Høyer og Nyquist som vi kjenner fra publikumsmagneten Cassandra, har pådratt seg mer enn 100 timer prat. Alt er transkribert og lest til det bare er frynser igjen av utskriftene. De har samlet inntrykk og impulser, observert og notert. I to år har de holdt på, og nå er alt kokt ned til en forestilling på en time og femten-tjue minutter.

– Ja, det er vanskelig, men vi liker det. Jeg vil ikke anbefale noen å gjøre noe tilsvarende, men vi liker å jobbe på denne måten og er veldig glade for at Rogaland Teater gir oss denne muligheten. Glenn-Andre Kaada er så modig at han ikke bare setter opp nyskrevet samtidsdramatikk, men faktisk også uskrevet. Det vitner om stor tro på kunsterskapet, og det tar vi på ingen måte for gitt.

Når teppet går opp er stykket ferdig skrevet, men ingenting er hugget i stein før den tid. Som med Cassandra blir veien til mens de går. I hele prøveperioden har tekstblokker kommet og gått.

– Så mye skjer når et ensemble begynner å jobbe med en tekst, og gjør den til sin egen. Sånn er det også her. Min jobb er å sørge for at de på scenen stoler på det unike blikket de har på teksten, og dermed gir det sitt eget løft.

En høyere himmel

Det er et portrett av et sted, av Stavanger, men kunne også vært Leikanger eller Tokyo, eller hvor som helst.

– Et portrett av en by, et sted og menneskene som bor der – i dette tilfellet Stavanger. Men materialet må ha en høyere himmel, det må være universelt og kunne gjelde for også andre byer og steder. Det handler om det lokale og det allment eksistensielle.

50 intervjuer, gjennomført som en prat på kafé. De to har visst en hel del om hva de har vært ute etter, men intervjuene har vært alt annet en forhåndsprogrammert og strukturert. I samtalene ble det skapt rom for historier og refleksjoner ingen visste at ville komme, for å få fram det man ikke vet at man tenker og føler om å høre til et sted.

– Folk sitter på fellesreferanser som kan være usynlige for dem selv, vår oppgave er å få dem til å piple fram. Noe som kan kjennes igjen, noe uartikulert.

«Det handler om det lokale og det allment eksistensielle.»

Det ensomme mennesket

Emosjonelt, eksistensielt og søken etter fellesskap. Mattis Herman Nyquist er lite villig til å mene stort om hva folk skal oppleve.

– Men det ensomme mennesket og søken etter felleskap, finnes i oss alle. Det er en eksistensiell ting man kan kjenne seg igjen i. Dette er noe av det vi har vært ute etter. Monologer og dialoger gir oss en historie som ikke er en kronologisk fortelling. De sju skuespillerne skal gi oss en tegning av følelser vi kan kjenne igjen, enten vi har tilhørighet til et sted, eller vi ønsker at vi hadde det.

Ingen fasit

Ikke helt som tradisjonelt teater, altså, der en historie gjerne begynner og slutter.

– Dette er et bilde, en tegning. Vi bruker enkle kostymer og scenografi. Rammen rundt fortellingene og tankene skuespillerne deler, skal løsrives fra en mulig representasjon av noe.

Gaute Tønder komponerer, som han gjorde til Cassandra, og komposisjonene har vokst fram mens Nyquist og skuespillerne har jobbet med materialet, som Høyer og Nyquist utrettelig har skrevet om, og om igjen. Øyvind Wagensteen lyssetter fortellingen om en by, et sted, som Stavanger.

– Det sier seg selv at vi ikke kan nå over en helt by, det vi har basert oss på er et utvalg, og ingen fasit. Det vi har laget er et innspill til hvem det er som skaper en by, et sted, og vi håper publikum finner noe de kjenner igjen i sin by, sitt sted. Det er menneskene som skaper stedet. Alle steder.